Rettskilder i norsk rett

Rettskildene er de ulike forhold som bidrar til å opplyse hvordan en bestemt lov eller rettsregel skal anvendes. Kildelære handler derfor om hva dommere skal legge til grunn når de tar en beslutning, og hvordan de resonnerer i forhold tcriminal-lawil et bestemt spørsmål som er oppe til rettslig vurdering. Dette er med andre noe helt annet og separat fra det som kalles faktum, altså læren om bevis.

Den viktigste rettskilden i et system som det norske er selvfølgelig den skrevne loven, det vil si grunnloven og andre lover som Stortinget har vedtatt i samsvar med den. Likevel er det jo ikke slik at reglene i det skrevne lovverket omfatter alle mulige situasjoner. Det er heller ikke alltid slik at loven er så entydig at man ut i fra teksten forstår akkurat hvordan den skal anvendes. Derfor legges det stor vekt på hva politikerne på Stortinget har sagt er intensjonene til selve loven i sine forarbeider. Det gjelder for eksempel proposisjoner som regjeringen legger frem for Stortinget, og som senere blir til lov, eller det som blir sagt i løpet av debatten på tinget.

Videre tas det også i stor grad hensyn til hvordan loven har blitt fortolket og forstått i tidligere dommer. Dette er selvfølgelig en ganske nødvendig forutsetning for at rettsstaten skal fremstå som forutsigbar, og at det skal være konsekvens i domstolenes arbeid. Man legger særlig vekt på Høyesteretts domfellelser og uttalelser, som i praksis nærmest kan betraktes som lovbestemmelser. En slik lovgivende rolle er riktig nok ikke i tråd med maktfordelingsprinsippet, men det likevel i høy grad slik systemet fungerer. På samme måte er det monopol på pengespill i Norge, men den som ønsker det kan spille på casinoroom eller andre nettbaserte kasino.

En mer intrikat bruk av rettskilder oppstår når man ikke har noen dekkende lover og må resonnere seg frem til beslutninger ved hjelp av analogier om lignende forhold. Noe mer kontroversielt kan dommere også i noen tilfeller legge vekt på det som fremtredende jurister har sagt og skrevet, og da i særdeleshet de som er professorer og spesialister innenfor bestemte typer rett.