Legalitetsprinsippet og borgernes rettigheter

For at myndighetene skal ha rett til å innskrenke dine rettigheter på noen som helst måte, må det ha hjemmel i lov. Dette kalles innenfor jussen for legalitetsprinsippet. Myndighetene må benytte seg av ulike former for forbud eller påbud dersom de skal gripe inn, i for eksempel det som har å gjøre med eiendomsrett, eller mer generelt i borgernes allmenne handlefrihet. I forvaltningens hverdagslige praksis innebærer det at man må ha hjemmel, det vis si forankring, i en lov når man skal fatte et slikt vedtak. Hjemmelen kan værlaw_school2e direkte eller indirekte. Å gi fordeler krever ikke nødvendigvis noen hjemmel, men med innskrenkninger stiller det seg annerledes.

Oppigjennom årene har dette i det store og hele vært en uskreven regel i norsk rettspraksis og forvaltning. I 2014 kom imidlertid et skifte, da legalitetsprinsippet ble lagt til i grunnloven. I grunnlovens paragraf 113 presiseres det nemlig nå at inngrep overfor den enkelte borger må ha et lovhjemlet grunnlag. Ellers vil avgrensningene av legalitetsprinsippet i stor grad følge det Høyesterett har uttalt i diverse saker der spørsmålet har vært på dagsordenen. Juridisk faglitteratur diskuterer selvfølgelig også legalitetsprinsippet i detalj.

Innenfor forvaltningsretten finner man to forskjellige typer vedtak. Det som gjelder en gruppe kalles en forskrift, men det som berører enkeltpersoner kalles for enkeltvedtak. Både forskrifter og enkeltvedtak må ha hjemmel i norsk lov. Det betyr ikke at grunnlaget for alle slike vedtak er direkte nedfelt i loven, det kan for eksempel ta utgangspunkt i et rundskriv. Men indirekte må det kunne føres tilbake til lovgivningen.

Innen strafferetten forholder det seg noe annerledes, her må alle dommer ta direkte utgangspunkt i lovgivningen. Slik er det i Norge, men ikke i land som Storbritannia og USA, der man følger sedvanerett og kan dømme mennesker med utgangspunkt i tidligere domstolspraksis, det blir også kalt presedens.